Det er på tide å gi amnesti for lengeværende asylsøkere uten oppholdstillatelse.

Gunhild Andersen i Stavanger Aftenblad 2016-02-06

Åpent brev til regjeringen ved Erna Solberg og Sylvi Listhaug.

Mandag 8. februar arrangeres minnemarkeringer flere steder i landet for Yemane fra Eritrea som døde nylig, 59 år gammel. Han bodde 25 år av sitt liv på asylmottak i Norge. Mange «papirløse» og asylsøkere som har fått opphold, kjente ham fra sine opphold i mottak.

La ikke Yemanes død være forgjeves etter 25 år på mottak. Det er mange gode grunner til at politikere nå bør gi amnesti til gruppa av lengeværende asylsøkere uten oppholdstillatelse:
– Det vil være i pakt med de kristne og humanistiske verdier vi påberoper oss og sier vi ønsker å ta vare på
– Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt og fornuftig

PAPIRLØSE
Siden januar 2011 er jeg blitt kjent med mange i gruppa av såkalte «papirløse». Blant dem jeg kjenner, er det flere som har mindreårige barn. Barna er norske statsborgere, og samboer eller tidligere samboer har opphold i Norge eller er norske statsborgere.

Samboer er eneforsørger siden den uten opphold ikke har lov til å arbeide. Det betyr at den av foreldrene som ikke har oppholdstillatelse, har vært hjemmeværende omsorgsperson for barna fra de var små.

Etter Barnekonvensjonens regler bør disse foreldrene ha rett til opphold i Norge. I flere avviste saker henvises det til at de kan ha kontakt med barna på Skype fra det landet de oppfordres å reise tilbake til.

Mange kan ikke tvangsreturneres. Flere land vil ikke ta imot dem som sendes ut med tvang eller ikke har papirer. Det finnes derfor ikke noe land disse asylsøkerne kan tvangsreturneres til. Dette og andre forhold gjør at mennesker som er blitt nektet opphold i landet, likevel blir værende. Mange lever på statens regning på asylmottak, andre lever utenfor mottak og klarer seg ved hjelp av familie og venner.

VAR SKATTEBETALERE
Veldig mange i denne gruppa har tidligere hatt midlertidig arbeidstillatelse og betalte skatt i mange år. De var godt integrert i det norske samfunnet, men i 2010 ble arbeidstillatelsen inndratt, og fra januar 2011 fikk de ikke lenger skattekort. Dermed måtte de slutte å arbeide. Jeg møtte dette på nært hold i mitt arbeid som diakon i Hinna menighet i Stavanger. Ressurssterke mennesker som gjerne ville arbeide. De fleste jobbet som renholdere ved SUS, UiS og i Stavanger kommune, og de var respekterte arbeidstakere. Mange hadde en drøm om videre utdannelse.

SLØSING MED RESSURSER
Et annet eksempel er ei mindreårig jente som måtte flykte fra politisk forfølgelse. Hun ble ikke trodd av utlendingsmyndighetene, men av noen norske venner. Gjennom privat støtte har hun fullført universitetsutdanning og master og får et godt arbeidstilbud, men hun har ikke lov å arbeide! Er det ikke sløsing med ressurser og med statens midler når slike som henne ikke får lov til å forsørge seg selv?

UMULIG SITUASJON
Enslige kvinnelige asylsøkere utgjør et lite mindretall av alle asylsøkere. De fleste er fra Etiopia, Eritrea og Somalia. Det skal ikke så mye fantasi til for å forstå at de som klarer å komme hit og fremme en asylsøknad, har vært igjennom mye før de kom så langt. Jeg har sett redsel i øynene mer enn en gang. På tross av fortellinger om fengsel, tortur og mishandling får de avslag, mange uten engang å få fortelle sin historie til ei UNE-nemnd. I flere avslag heter det at man tror at det de forteller er sant, men de må bevise at de er i fare hvis de reiser tilbake. Det kan kanskje bevises, men da er det jo for seint. Derfor reiser de ikke frivillig tilbake.

OPPTØYER I ETIOPIA
Mange av kvinnene kommer som nevnt fra Etiopia. Mange av de etiopiske kvinnene tilhører folkegruppen Oromo. Det har nylig vært betydelige opptøyer i Etiopia blant Oromo-folket, blant annet på grunn av konfiskering av landområder. Situasjonen nå gjør det ikke tryggere å sende tilbake oromokvinner som har vært i Norge i mange år.

EKSISTENSMINIMUM
De lever på et absolutt eksistensminimum, og det blir stadig mindre. Det kan virke som om Norge ønsker å «sulte dem ut». Fra januar 2016 er støtten til basisutgifter redusert med kr. 200.- pr. måned. Det er ikke den norske stat verdig, og det rimer også dårlig med Listhaugs utsagn om «å komme seg i jobb». De fleste kunne forsørget seg selv om de hadde fått lov. Isteden betaler altså staten et minimumsbidrag.

Dette var noen glimt fra hva jeg har møtt.

Å gi amnesti til dem som har vært her i årevis, og som høyst sannsynlig vil fortsette å være her, vil ikke endre antallet nye flyktninger som kommer på grunn av krig i Syria og andre land. Det er viktig å gi reell informasjon om mulighetene for asyl i Norge, men selve flyktningstrømmen avgjøres av helt andre forhold enn hva vi foretar oss.

La Yemanes død være en vekker for myndighetene og oss alle.