Hvert år minnes vi Yemane Teferi som døde 8. januar 2016 etter 25 år i passivitet på asylmottak som ureturnerbar asylsøker. Dagen er tilegnet ikke bare Yemane, men alle ureturnerbare asylsøkere som lever i tilsvarende fastlåste situasjoner.
NEI. Dette betyr ikke en åpen dør inn til Norge. Det er svært få mennesker som faller mellom alle stoler og verken kan returnere frivillig eller med tvang. De ureturnerbare er unntakene som bekrefter reglene. Ordningene for asyl, arbeidsinnvandring, studieinnvandring og familieinnvandring er uavhengige av disse unntaksløsningene.
10 år etter Yemanes død fortsetter vi å hedre ham og minnes ham. Håpet om endring lever!
Det blåser en iskald vind over vår vestlige verden. Noen fryser ute i den bitende kulden. De får ikke komme inn i varmen.
… litt håp, litt menneskelighet og litt mindre smerte for de papirløse …
For det skal finnes grenser. Både landegrenser og regelgrenser. Men helt klart også grenser for hvor lenge mennesker kan leve uten rettigheter.
Nasjonal markering i 2021, ordførerne i Oslo, Trondheim, Bergen og Kristiansand deltar.
Vi er bekymret for den forverrede livssituasjonen som har oppstått for de asylsøkerne som det over tid ikke har vært mulig å returnere til sine hjemland. De befinner seg i en fastlåst situasjon der livet er satt på vent. De er uten grunnleggende helse- og sosialtjenester og uten mulighet til å forsørge seg selv.
Yawar Sultan Jat sin sultedød Han går og sjangler og har problemer med å bevege seg. Noen har sett at han har stått og leitet i søppeldunkene: Enten…
Yemanes sorg og sinne er lett å forstå. Han satte selv ord på sin håpløshet og fortvilelse. «Jeg er ferdig og fortapt. Jeg er blitt gammel og har mistet alt håp», sa han i et intervju.
Arrangementet foregår med utstillingen “Rom for alle” som bakteppe. Utstillingen i regi av Stoppested Verden handler om demokrati, medborgerskap og tilhørighet. En ramme som passer godt for markeringen av Yemane-dagen 2021.
Yemane-dagen er kommet for å bli! Når vi minnes ham hver 8. januar, skal vi kaste lys over situasjonen til de som ikke kan eller ikke tør å returnere til sine hjemland. Vi skal se dem og løfte dem, og vi skal fortsette å kjempe for at de skal få et verdig liv!
Den gangen i 2015 husker jeg Yemane Teferi så enormt sliten ut. Han var mimikkfattig; som om årene gradvis hadde slipt håpet vekk fra ansiktet hans. Han sa at han følte seg som ulovlig, ikke bare i Norge, men i hele verden. «Jeg trenger en annen planet», sa han.
Yemanes skjebne er bare én av mange i det statlige synderegister som over de seneste årene har avtegnet seg; igjen og igjen bryter regjeringen flyktningers minimumsrettigheter.
Mens mange andre europeiske land har hatt amnestier for lengeværende papirløse, har Norge valgt en særlig restriktiv linje på alle nivåer.
Han var uskyldig, mens vi alle er skyldige. Staten er direkte skyldig, med sine lover og regler. Vi andre indirekte, med vår likegyldighet.
Å gi amnesti til dem som har vært her i årevis, og som høyst sannsynlig vil fortsette å være her, vil ikke endre antallet nye flyktninger som kommer på grunn av krig i Syria og andre land.
La Yemanes død være en vekker for myndighetene og oss alle.
Om han døyr på denne måten, så vil han endeleg for første gong få sin eigen jordflekk på norsk jord der han kan få opphalda seg lovleg.
Teferi might be forced to spend the rest of his life in Norway – without ever being granted asylum. He might never be allowed to have a job, a family or access to full health care services.
Det bør også komme en grense for lang tid man kan bruke på å effektuere et utvisningsvedtak. Alle som har vært i Norge lenger enn fem år, bør få bli. Å si at det er deres eget ansvar å dra tilbake, blir for enkelt.